VEGA KOMMUNE - LOKAL FORVALTNINGSPLAN
FOR ÆRFUGL 2004 - 2009

Vedtatt i Vega kommunestyre 5. februar 2004.

Innhold

1.0 INNLEDNING

Vega-øyene utgjør i dag et kjerneområde for tradisjonen med ærfugl som husdyr, med reiring, vern og sanking av dun. Den viktigste årsaken til at vi finner så mange dunvær her er det store grunnhavsområdet, som gjør øyene til et viktig myteområde for ærfuglen. Skjærgården rundt Vega er Norges største arkipelag, med over 6000 øyer og et mylder av holmer og skjær.
Ærfugldriften har hatt stor kulturhistorisk og kunnskapsmessig betydning, som en viktig del av fiskarbondens virksomhet. Den er et godt eksempel på hvordan øybefolkningen har utnyttet ressursene i naturen i et samvirke med den.
Ifølge kildene har kystbefolkningen utnyttet lokale egg- og dunressurser langt tilbake i tiden. Tradisjonen har vært holdt levende fram til i dag, og utgjør et unikt kultur- og naturhistorisk element som bør videreføres inn i framtida. Dette både på grunn av betydningen denne aktiviteten har hatt for bestanden av ærfugl, men i like stor grad for å bevare tradisjonen med ærfugl som husdyr som en sentral og unik del av den nordnorske kystkulturen.
Tradisjonen med ærfuglrøkt finnes langs hele Nordlandskysten, men synes i dag å ha et tyngdepunkt på Sør-Helgeland, med Vega - øyene som et kjerneområde.

I 1986 ble det utarbeidet en oversikt over fredlyste egg- og dunvær i Nordland (Misund 1986). Det ble her samlet opplysninger om 187 fredlyste egg- og dunvær i Nordland, men man antok at det reelle tallet var høyere. 75 av dem ble fremdeles utnyttet i 1986, men av disse 75 var det bare 27 dunvær: 23 på Helgelandskysten og 4 i Salten. På Vega ble det registrert 17 egg- og dunvær.

I Nordland Fylkeskommunes prosjekt "Fotefar mot Nord" valgte Vega kommune ærfuglen som tema for sitt prosjekt. Publikasjonen "Med ea som husdyr. Egg- og dunvær i Vega - øyene" gir en kortfattet historisk oversikt over ærfugldriften og en fremstilling av arbeidet med reiring, pass og dunarbeid i løpet av et år. (vedlegg 12.7)

E-huset, som er et dokumentasjonssenter for ærfugl, er etablert i en handelsbrygge på Nes, nord på Vega. Gjennom utstillingen "Med ea som husdyr. Egg- og dunvær i Vega - øyene", kan besøkende få anskueliggjort det som foregår i et egg- og dunvær gjennom et ærfuglår. E-huset samarbeider med grunnskolen i kommunen om et ærfugl - prosjekt for 6. klassene.

I verneplaner fremheves næringen som et viktig eksempel på det verdifulle kulturlandskapet øyene utgjør. Ærfugl - kulturen er også et av argumentene for at Vega - øyene nå foreslås på Unescos World Heritage List, som eksempel på et kulturlandskap langs en ekstrem værhard kyst.

Ærfuglen er kystens nasjonalfugl. For øyværingene på Helgeland har den vært som en "hellig" fugl. I generasjoner har folket her laget reir, passet på fuglen, tatt vare på duna og brukt den til edderdunsdyner. Næringen er i dag truet fra flere hold; fraflytting og predatorer er viktige faktorer. Det er riktig å si at tradisjonen nå er inne i en skjebnetid. Samtidig finnes det i lokalmiljøet på Vega en vilje til å ta vare på og å videreføre den verdifulle tradisjonen i egg- og dunværene. For at dette skal kunne lykkes, er en rekke tiltak nødvendig.
I det foreliggende forslag til en forvaltningsplan for ærfugl, har vi foretatt en gjennomgang av dagens tilstand og aktiviteten som knytter seg til de forskjellige egg- og dunværene på Vega. Det foreslås også en rekke tiltak for å hindre at denne tradisjonen dør ut. Det er et håp at forslaget til forvaltningsplan skal bli et viktig bidrag til å bevare næringen for framtida.

2.0 MÅLSETTING

Målsettingen for Vega kommune er:
Tradisjonen med ærfuglrøkt og dunsanking blir videreført i Vega -øyene. Samtidig ønsker man å dokumentere og formidle denne arven.
Det skal gjennomføres tiltak for å:
" Støtte opp om næringen slik at den kan få utviklingsmuligheter i framtida.
" Bidra til å ta vare på håndverkstradisjonen med produksjon av edderdunsdyner og å formidle den videre
" Sikre etablering, og framtidig drift gjennom dokumentasjons- og formidlingssenter for tradisjonen med ærfugl som husdyr, i nært faglig samarbeid med Helgeland museum.

3.0 OMRÅDEBESKRIVELSE

Vega-øyene ligger på Helgelandskysten i Nordland fylke. Samlet areal er 250 000 hektar (inkl. buffersone). Av dette er om lag 17 000 hektar landareal fordelt på ca 6 500 øyer og holmer og skjær. Kommunen består av en stor øy, Vega, og mange mindre øyer, som igjen er omgitt av talløse holmer og skjær. Disse ligger på et stort grunnhavsområde som strekker seg mer enn 25 nautiske mil (50 km) ut i havet fra fastlandskysten. Det matrike grunnhavet og mylderet av øyer er den viktigste årsaken til at vi finner de største og fleste dunværene i Norge på Helgelandskysten og på Vega. De fleste øyene ligger mot nord og vest. Her finner vi også noen av de eldste og rikeste egg- og dunværene:, Flovær, Flæsen, Hysvær, Kilvær, Lånan og Skjærvær. I sør finner vi Søla, Halmøy og Muddvær.

(Vedlegg 11.1)

3.1. Kystverneplanen og Vega-øyene

7. januar 2003 vedtok Regjeringen å verne 74 områder som inngår i kystverneplanen for Nordland. Innenfor Vega kommune omfatter planen områdene Ytre Vegaøyan (Lånan og Skjærvær naturreservat, Lånan, Flovær og Skjærvær fuglefredningsområde, Hysvær/Søla landskapsvernområde) og Muddværet fuglefredningsområde. Dette er også sammenfallende med kjerneområdene for ærfugldrift.
I begrunnelsen for planen heter det:
Nordlandskysten har naturkvaliteter av internasjonal verdi. Verneplanen fanger opp områder som hele økologiske enheter. Slik sikrer planen viktige verneverdier både for dyr, fugler og planter.
Planen nevner spesielt tradisjonen med ærfugdrift, og understreker betydningen av å vedlikeholde denne:
Tradisjonelt har det i dette området vært en intens utnytting av egg og dun. De mange e-husene er et synlig bevis på dette. Tidligere skaffet man seg en betydelig inntekt ved salg av dun. Denne driften var med på å skape særs gode produksjonsområder for ærfugl. Det er av meget stor verdi at det gis mulighet for at dette systemet kan videreføres. Foruten store viltbiologiske verdier, er det også knyttet store miljømessige verdier til det kulturlandskapet som er oppstått rundt denne driften.

3.2 Vega - øyene som verdensarv

Miljøverndepartementet (MD) besluttet i 2001 å videreføre arbeidet med forslagene i rapporten Nord 1996:30 ved å oversende en offisiell tentativ liste til UNESCO. Vestnorsk fjordlandskap, nordnorsk skjærgård og nordnorsk fjordlandskap er de områdene Norge samlet prioriterer for nominasjon til World Heritage List. Det konkrete arbeidet med nominasjonsdokumenter har startet med Vega -øyene, som foreslås som et eksempel på et kulturlandskap langs en ekstrem værhard kyst.
Direktoratet for Naturforvaltning har etter oppdrag fra MD forberedt arbeidet med nominasjon, slik at regjeringen kan oversende nødvendig dokumentasjon til UNESCO. Vedtak om verdensarvstatus for Nordnorsk skjærgård kan da fattes under UNESCOs komitemøte i juni 2004.
Status som verdensarv er en enestående mulighet til å sette fokus på et steds identitet, kvalitet og særpreg. Bare de ypperste eks. på kultur- og naturarv kan oppnå internasjonal status. Kystlandskapet med sine natur- og kulturverdier representerer kvaliteter som også i global sammenheng betraktes som universelt enestående.

4.0 ÆRFUGLEN

Ærfuglen tilhører en gruppe dykkende andefugler som lever av animalsk føde (bunndyr og fisk). De fleste overvintrer i sjøen. I denne gruppen finner vi foruten ærfugler også havelle, sjøorrer, svartand, kvinender og fiskeender. Ærfuglen er utbredt på den nordlige halvkule, særlig i arktiske og subarktiske regioner.

I gruppen ærfugl finner vi vanlig ærfugl, praktærfugl, brilleærfugl og Steller- and. I nordlige farvann finnes i følge forsker Nils Røv følgende bestander/underarter: Østersjø-ærfugl (hovedsakelig i Østersjøen, også Skagerrak-kysten), vestnorsk ærfugl (Vest-Norge og Nordland) og Svalbard-ærfugl. Den siste er trolig en hybrid-bestand mellom vestnorsk ærfugl og underarten borealis som bl.a. hekker på Grønland. I Troms og Finnmark samt på Kola er ærfuglen en del større enn de vestnorske fuglene, men ellers likner de på disse.

Ærfuglen henter normalt næringen på inntil 10 meter dyp, men kan dykke ned til 40 meter. Den legger 4-5 (1-8) egg som den ruger i 25-28 dager. Ungene forlater reiret kort tid etter at de er klekt og blir voktet av moren og/eller andre voksne hunnfugler (såkalt var-e eller "tanter"), mens de finner mat selv. Ærfuglene tar lite mat til seg under rugingen og går sterkt ned i vekst. På Svalbard er det påvist at ærfuglhunnene kan tape 30-40 prosent av kroppsvekten under rugingen.
Etter at eggene er klekket, varmer hunnen ungene i reiret et par dager før den tar dem med ned til vannet. Ofte kan flere kull av samme alder finnes i den samme flokken. Den første tiden oppholder de seg i tangbeltet der de finner både næring (tanglopper bl.a.) og skjul for predatorer. Ærfuglen kan svømme med ungene opptil 20 km til gode næringsområder for ungene. Ungene blir flygedyktige etter 65-75 dager og kjønnsmodne når der er tre år gamle. Noen hunner kan hekke allerede når de er to år gamle. Ærfuglen kan oppnå en alder på 20-25 år, 10-15 år er vanlig. 10-20 prosent av voksne fugler dør vanligvis hvert år.

4.1 Bestand og utbredelse

I Europa er det ca 3 mill. individer, inklusivt 1 million på De britiske øyer og Island. Dette er vinterbestander. I Østersjølandene overvintret 1,1 million ærfugl i 1993, av disse var 750 000 i Danmark.

I Norge er det antatt at det hekker 100 000- 150 000 par (Gjershaug et al. 1994). Det antas å hekke over 50 000 par i Troms og Finmark. På Svalbard hekker 20 000-25 000 par (Mehlum 1989). Noen tusen av disse ærfuglene overvintrer på kysten av Troms og Nordland. Vinterbestanden i Norge er beregnet til 450 000 individer (Nygård). En del ærfugl (kanskje 10 000) fra Bottenviken overvintrer i Trondheimsfjorden og nærliggende kystområder. Disse trekker over land. De fleste ærfugl som hekker på den norske Skagerrak-kysten overvintrer i Danmark (Kattegat). I Nordland overvintrer omkring 160 000 ærfugl.

I Nordland sør for Træna myter ( dvs. feller vingefjærene) ca 24 000 ærfugl midtsommer. I myteflokkene er det ca 90 prosent hanner (Follestad et. Al.).
Våren 1988 ble det talt 7284 hanner i hekkeområdene på Vega (Follestad). Det indikerer en hekkebestand på 6000-7000 par i Vega-området. Det ble registrert
12 000 mytende ærfugl i Vega i 1985 (Follestad), og vinterbestanden er beregnet til 22 000 individer. Tallene kan tyde på at hekkende fuglene i hovedsak myter og overvintrer i kommunen. Tall fra 1982 viser at det på denne tiden hekket ca 1 500 ærfugl i egg- og dunværene. ( Se tabell, vedlegg)

I prosjektet for overvåking av overvintrede sjøfugl er det funnet en signifikant nedgang i bestandene av ærfugl på kysten fra Smøla til Salten i perioden 1980-2000. Vi mangler imidlertid gode nok data for å kunne vurdere utviklingen i ærfuglbestanden på Vega, hekkebestanden og vinterbestanden.

5.0 DAGENS RAMMEBETINGELSER

Retten til høsting av egg- og dun er hjemlet i Viltlovens § 44 og i Forskrift om jakt- og fangsttider samt sanking av egg og dun for jaktsesongen fra 1. april 2002 til og med 31. mars 2007.
Viltlovens § 44 fastslår at det bare er grunneieren eller bruker som kan ta bort egg og dun fra fuglereir av slike fuglearter, til slike tider og i slike områder som departementet bestemmer.

Paragraf 6 i Forskrift om jakt- og fangstider samt sanking av egg og dun for jaktsesongen fra 1. april 2002 til og med 31. mars 2007, fastslår at i Nordland:
" kan grunneier eller bruker sanke egg fra fuglereir tilhørende gråmåse, svartbak, fiskemåse, krykkje og kvinand i tiden til og med 14.juni
" kan grunneier eller bruker sanke egg fra ærfugl i tidligere fredlyste egg og dunvær i tiden til og med 1.juni.
Dun av ærfugl kan fjernes av grunneier hele sommeren etter at klekking har funnet sted.

6.0 STATUSBESKRIVELSE

6.1 Historisk oversikt

Ved forrige århundreskiftet ble det registrert samlet inn 118 kg dun i Vega kommune. Det tilsvarer 7 080 reir. (60 reir pr kilo). I tillegg kommer 800 reir i Lånan, 800 i Flovær og ca 1000 par i Flesene (Flæsa) ( i daværende Tjøtta kommune). (Kilde: Amund Helland 1907). Innen Vega kommune skulle det dermed bli omkring 10 000 par hekkende ærfugl ved begynnelse av forrige århundre.

På Vega er det registrert 17 egg- og dunvær (Misund 1986).)
Disse er Muddværet, Halmøya, Bremsteinvær, Søla, Hysværet, Omnøy, Lisøy, Nautøy, Skogsholmen, Kilvær, Sandvær sør, Sørvær, Lånan, Flovær, Indre- og Ytre Flesan, Skjærvær, Bukkøya og Tåvær.
Rapporten til Misund inneholder ingen opplysninger om duna ble sanket fra vill-e eller om man på samtlige av disse dunværene hadde ea i hus.

Av opplysninger fra grunneiere, viltnemnd og lokalkjente, samlet inn i 1986, fremgikk det at det i foregikk sanking av ærfugldun til eget bruk og /eller salg i Muddværet, Halmøy, Hysvær, Omnøy, Kilvær, Lånan, Flovær, Flesan, Skjærvær, Tåvær og muligens i Skogsholmen og Bukkøya.
I tillegg til driften med ærfugl i egg- og dunværene i Vega, er det blitt arbeidet med reiret og høsting av dun langs strandlinjen på hovedøya Vega. Dette tydeliggjøres av alle restene etter steinreirkonstruksjoner som ennå finnes.

6.2 Kartlegging av situasjonen
Miljøetaten på Vega har foretatt kartlegginger av situasjonen:

I 1986 ble det tatt telefonisk kontakt med eierne av de forskjellige værene. Følgende spørsmål ble stilt:
Foregår det noen form for tilrettelegging og/eller tilsyn med e-fuglen (e-fugl- drift) på din eiendom i dag ?

Dersom nei ønsket en svar på følgende spørsmål:
1) Når opphørte e-fugldriften ?
2) Kan det oppgis noen spesiell grunn til at e-fugl driften opphørte ?
3) Finnes det rester etter e-hus på din eiendom ?

Dersom ja ønsket en svar på følgende spørsmål:
1) Hvor mange e-fugl har du på din eiendom ?
2) Er det egne hus for e-fuglen her ?
3) Foregår det noen form for tilrettelegging ?
4) Foregår det noen form for predatorbekjempelse?
5) Skjer det noen form for videreforedling av e-duna ?

1999: De samme spørsmålene ble brukt i 1999 i forbindelse med en skriftlig spørreundersøkelse. Det kom inn 27 svar fra til sammen 11 tidligere fredlyste egg- og dunvær i kommunen. Disse viste at 7 dunvær fremdeles var aktive, med totalt 12 drivere. Drift var opphørt i de tre værene Skogsholmen, Omnøy og Søla i perioden 1960-1986. Driften og tallet på fugl varierer svært i egg- og dunværene som fortsatt er i drift. Antall ærfugl på reir varierte fra ca 10 til 150. Opphør av drift ble begrunnet med fraflytting samt invasjon av rovdyr (mink og oter) og rovfugl (kråke, måke, ørn) som tar egg, fugler og unger.
De aktive egg- og dunværene var i 1999: Flovær, Halmøy, Hysvær, Kilvær, Lånan, Muddvær og Tåvær.
(Se vedlegg: Oppsummering av kartlegging av situasjonen på Vega 1999)

6.3 Statusrapport

I dag drives det arbeid med ærfuglrøkt og dunsanking i dunværene Flovær, Halmøy, Hysværøyene, Lånan, Muddvær og Skjærvær. I tillegg er det en mindre form for aktivitet på en del andre øyer, bl.a. Kilvær og Omnøy.
Sommeren 2002 kan aktiviteten beskrives slik:
" Flovær: Arvid Pedersen m/familie gjorde opp reir i ebanene og sanket dun. Steinreirene ble ikke prioritert pga manglende arbeidskraft.
(Pedersen har i to sesonger skaffet dun til demonstrasjon ved E-huset.)
" Halmøy: Aud Halmøy har i to år drevet et prosjekt for å få tilbake ærfuglen i Halmøy. Resultatene har vært svært gode.
" Hysværøyene: Øystein Ludvigsen/Snefrid Jakobsen, gjør opp reir og høster dun på et par øyer. Man har hatt store problemer med tap av fugl pga mink. I tillegg fortsetter et par andre grunneiere tradisjonen (Gunvald Eilertsen og familien Steinsholm), men i mindre skala.
" Lånan: Margit Lande, Mathias Mathisen, Erna Øvergård tar vare på ærfuglen i Lånan og samarbeider godt om arbeidet med pass av fuglen i vernetida.
" Muddvær: John og Knut Karlsen, Erna Nilsen, Gudrun Olaisen og Mona Hansen samarbeider i dette dunværet og har lyktes i å få tilbake mye fugl.
" Skjærvær: Torvald Mathisen og Edmar Johansen gjør opp reir og passer fuglen. Her har man hatt problemer med å bygge opp bestanden igjen etter fraflytting og problemer med mink. Ærfuglprosjektet for 6. klassene ved Vega skole har foregått her i samarbeid med en av grunneierne.

De to viktigste faktorene for reduksjon i antall hekkende fugl er disse: Dunværene ble fraflyttet på 1980-tallet. Predatorer, spesielt mink, har redusert bestanden.
I dag blir tradisjonen med ærfugl som husdyr likevel holdt ved like i de overnevnte øyene. Dette skjer ved at grunneierne:
" tørker tang og reparerer/bygger reir og ebaner om våren før hekketida
" flytter ut til dunværene og bor der i vernetida fra 1.mai til 1. juli. I enkelte vær bytter eierne på å bo i været og ha tilsyn med fugler og reir.
" sanker dun og tilvirker dundyner for salg.

7.0 TILSKUDDSORDNINGER TIL ÆRFUGLDRIFT

Det finnes i dag ingen permanent økonomisk støtte til utøverne av egg- og dunnæringen. Til nå har det vært ytt tilskudd til et par enkeltutøvere gjennom miljømidler og landbruksmidler (STILK-midler). Den siste ordningen forutsetter aktiv tilknytning til jordbruksdrift, et krav få av utøverne innfrir. Skal egg- og dunnæringen sikres for framtida, er utøverne avhengige av forutsigbare rammevilkår som gir dem muligheter til å planlegge og utøve denne. Det er derfor av avgjørende betydning å komme fram til en økonomisk løsning som sikrer dette.

Følgende statlige og kommunale støtteordninger er aktuelle i forbindelse med drift og vedlikehold av egg/ dunvær:
" Spesielle tiltak i landbrukets kulturlandskap (STILK). Formålet med ordningen er å ta vare på viktige miljøverdier og kvaliteter i landbrukets kulturlandskap. Ordningen blir lagt om fra 2004 og kommunene får et større prioriteringsansvar.
" Kommunalt viltfond. Er en støtteordning til lokale vilttiltak. Prioriteringer av tiltak er vedtatt i egen kommunal forskrift. Erfaringsmessig er inntektene til fondet ikke større enn at fondet i sin helhet går til å dekke utgifter til det kommunale ettersøksarbeidet. Kommuner med dårlig inntjeningsevne kan søke Fylkesmannen om midler til det kommunale viltfondet.
" Ekstraordinære tilskudd fra Miljøverndepartementet. Kommunen fikk i forbindelse med Nordisk kulturlandskapforbunds konferenase I Ærfuglens rike, som ble arrangert på Vega i 2000, et tilskudd på 50 000 kroner, som ble fordelt på aktive ærfuglrøktere i Vega-øyene.
" Statlig viltfond. Er en støtteordning til lokale vilttiltak og kommunale vilttiltak. Tilskuddet gis etter prioriteringer fra Miljøverndepartementet og Fylkesmannen og etter søknad.
" Tilskudd til tiltak som ivaretar biologisk mangfold i kulturlandskapet fra fylkesmannen, miljøvernavdeling. Områder må være prioritert i rapporten Verdifulle kulturlandskap i Norge for å ha en liten mulighet til å bli prioritert til ordningen. Ordningen opphørte i 2002.(Vedlegg: 12.4)

8.0 TRUSLER MOT NÆRINGEN

Tilbakegangen i aktiviteten med ærfugl skyldes flere faktorer. Ærfuglnæringen og tradisjonen med ærfugl som husdyr er i dag truet fra flere hold. Fraflytting, predatorer, forurensing og endringer i miljøet (næring i havet) er noen av faktorene bak denne utviklingen.
Skal tradisjonen holdes ved like, slik at fuglene kommer tilbake hver vår og hekker, må det være "fuglevoktere" på plass i værene.

8.1 Predatorer
En studie i Skottland (Mendenhall & Milne, 1985) har påvist en klar sammenheng mellom ungenes overlevelse og antall ærfugl i bestanden. (I gjennomsnitt overlevde bare 10 prosent (0,5 - 55 %) av ungene til de nådde flygedyktig alder). Predasjon (mest av gråmåke) var den viktigste faktoren. I år med mye vind og regn tok gråmåken 2,5 ganger så mange ungfugler som ellers. Også sykdom og parasitter var viktig. (I Kvitsjøen er det funnet at opptil 90 % av ungene kan dø av parasitter; krasser, som har strandsnegler som mellomvert). I gode år overlevde 20-50 prosent av ungene. Det ble funnet en klar sammenheng mellom ungenes overlevelse og antall ærfugl i bestanden to år etter. Lav overlevelse av unger begrenset bestandens vekstmuligheter. Det ble likevel antatt at tetthetsavhengig dødelighet hos voksne og ungfugler i vinterhalvåret og hunnens kondisjon om våren var de viktigste faktorene for bestandsregulering. (Studien var basert på observasjoner av 7000 unger pr. år i en periode på 13 år).

Følgende predatorer skaper problemer for ærfuglen og dermed for næringen:
Havørn, gråmåke, hubro, villmink, oter, havert, spekkhogger og breiflabb. (Nils Røv, Nina). I tillegg tar kråke, ravn og svartbak både egg og unger.
Mink er nå den predatatoren som innebærer den største trusselen mot ærfuglen.
I Hysværøyene er den et stort problem og har redusert bestanden betraktelig. Det samme har skjedd i Sørvær, Sandvær og Tåvær, der ærfugldriften er opphørt på grunn av mink.) I andre vær har man greidd å holde den i sjakk ved hjelp av feller og jakt. Det er i dag klare tendenser til at ærfuglen hekker i grågåskolonier
for å få beskyttere.
Etter de nye bestemmelsene i Viltloven er villminken nå lovlig vilt hele året.
Gråmåse er ved siden av villminken den verste fienden. Havørn tar ærfugl på reir og på havet året rundt. Hubro kan ta voksen ærfugl på reir om natta.
Oter tar ærfugl på sjøen, på reir og i ebaner. Spekkhogger og havert kan ta ærfugl på sjøen, og breiflabben sluker fuglen hel.

8.2 Mangel på ressurser

Da enkelte vær kun fungerer som feriested i perioder av året, er det ingen som steller i stand for ærfuglen og passer på at rovdyr ikke ødelegger. Dette er en trussel for næringen.
Skal tradisjonen holdes ved like, slik at fuglene kommer tilbake hver vår og hekker, må det være folk på plass i værene som kan fungere som "fuglevoktere". Det vil være avgjørende at utøverene har forutsigbare rammevilkår som gir dem muligheter til å planlegge og utøve denne. Det er derfor av avgjørende betydning å komme fram til en økonomisk løsning som sikrer dette.

8.3 Andre trusler

Tangskjæring i fugleværene er et problem.
Tangen er oppvekstmiljø, skjul og matfat for ærfuglene. I den kan ungene gjemme seg for rovfuglen. I tilknytning til tangen finnes småfisk og muslinger som er mat for ærfuglen. Derfor påvirker den næringstilgangen for den voksne fuglen. Når tangen skjæres helt ned over store områder av effektive maskiner, reduseres det biologiske mangfoldet. Samtidig som småfisk og muslinger følger med i oppsamlingen av tangen, ødelegges altså oppvekstmulighetene for ærfuglen og ungene. Fra Halmøyvær har man erfaring med at det ble en økning i antallet sjøfugl som søkte dit etter at tangskjæringen opphørte.
Det er manglende kunnskap om virkningen av tangskjæringen på ærfugl og det er viktig å få kartlagt konsekvensene tangskjæringen medfører for ærfuglens oppvekstforhold. I utgangspunktet bør det ikke være tillatt å skjære tang i områdene rundt de prioriterte dunværene.

Oljeutslipp fra boring og transport langs kysten kan medføre massiv sjøfugldød. Vi har flere tragiske eksempler på dette. Da den greske tankeren "Deifovos" forliste ved Vega i 1982, ble mellom 10 000 og 20 000 ærfugl drept.
En kjenner også til at sjøfugl er blitt drept eller skadet av fiskeredskaper i sjøen. Det er ikke foretatt noen registreringer av dette i Vega - øyene.

Næringens spesielle behov må ivaretas i vernetida. I denne perioden bør det i områdene rundt de prioriterte dunværene ikke gis anledning til aktiviterer som kan forstyrre ærfuglene.
I forbindelse med jakt, bør jegerne få orientering om hvilke områder de bør ta spesielle hensyn til.

9.0 TILTAK FOR BEVARING AV TRADISJONEN MED ÆRFUGL SOM HUSDYR

FORSLAG TIL TILTAK

Delmål 1: Vega-øyene bør få status som nasjonalt kjerneområde for ærfugl.
Sikre en artsforvaltning som gjør ærfugldrift i kjerneområdet mulig.

I forbindelse med Kystverneplan for Nordland er Muddvær, Skjærvær, Flovær og Lånan vedtatt vernet som fuglefredningsområder, og Hysværet er vedtatt vernet som landskapsvernområde med dyrelivsfredning. Når områder vernes med hjemmel i naturvernloven, vil statlige midler bli stilt til disposisjon for oppsyn og forvaltning.
Kystverneplanen formulerer følgende verneformål for området mht til ærfugl:
Tradisjonelt har det i dette området vært en intens utnytting av egg og dun. De mange e-husene er et synlig bevis på dette. Tidligere skaffet man seg en betydelig inntekt ved salg av dun. Denne driften var med på å skape særs gode produksjonsområder for ærfugl. Det er av meget stor verdi at det gis mulighet for at dette systemet kan videreføres. Foruten store viltbiologiske verdier, er det også knyttet store miljømessige verdier til det kulturlandskapet som er oppstått rundt denne driften.

Sommeren 2002 ble det arrangert et ærfugl-symposium på Vega. Hensikten med symposiet var å prøve å finne svar på sentrale spørsmål vedrørende ærfugldrift. Emner som ble belyst gjennom foredrag og diskusjon var: bestandssituasjon, kulturhistorie, forvaltning - og ikke minst: spørsmålet om hvordan man kan finne en vei inn i framtida for egg- og dunnæringen. Under den etterfølgende "workshop", diskuterte man temaet: "Fuglevokterne i en skjebnetid - hvordan bringe næringen inn i framtiden?" (Vedlegg nr 12.3)

Tiltak 1:
Arbeide for at Vega-øyene får status som nasjonalt kjerneområde for ærfugl og ærfugldrift.
Ansvar: Politisk og administrativt: Vega kommune/Dir. for
Naturforvaltning/Fylkesmannens miljøvernavdeling

Tiltak 2:
Forskerbaserte ærfuglregistreringer bør gjennomføres
Ansvar: Direktoratet for Naturforvaltning/NINA

Tiltak 3:
Befaring i værene av sentrale fagfolk og forvaltere

Ansvar: Dir. for Naturforvaltning/Fylkesmannens miljøavdeling

Sentrale fagfolk og forvaltere må inviteres på befaringer i værene for å sette seg inn i og delta i utarbeidelsen av løsninger på de problemene vi i dag står ovenfor.

Delmål 2: Det skal satses på utvalgte vær for å opprettholde tradisjonen med ærfugldrift og driftsforholdene i de prioriterte områdene skal sikres gjennom en aktiv forvaltning

Det gjøres et utvalg av egg- og dunvær som en vil satse på i framtida. Utvelgelsen kan skje ut fra prinsipper som: værets tradisjon, ærfuglbestand, kontinuitet i arbeidet med fuglen og interesse/aktivitet hos grunneiere. Utvalget begrunnes med at dette er dunvær med lange tradisjoner og der det drives aktivt med reiring, verning og dunsanking.

Tiltak 1:
På bakgrunn av den aktuelle situasjon (folk, ressurser og vernestatus), vil en nå satse på følgende vær:
Flovær, Halmøy, Hysværøyene, Lånan, Muddvær og Skjærvær

Flovær:
Flovær er et gammelt og rikt dunvær, som ligger helt ute ved egga. En eneste familie har bodd her ute og ernært seg på fiske og enkelt jordbruk. Som Lånan har været hatt en sammenhengende tradisjon med ærfuglnæring i flere generasjoner. Bebyggelsen er sterkt preget av denne virksomheten, i form av mange steinreir og ebaner som fremdeles holdes ved like. De siste par årene har man imidlertid hatt problemer med å opprettholde driften. Det er av stor betydning at man finner løsninger som kan sikre at dette verdifulle dunværet blir holdt ved like, og at tradisjonen med pass av fuglene og høsting av dun videreføres.
Halmøyvær:
Hovedøya i Halmøyværet har vært bebodd av en eneste husstand gjennom mange generasjoner. I likhet med de andre Vegaøyene har man kombinert fiskarbondevirksomheten med ærfugldrift. Etter at været ble fraflyttet gikk bestanden drastisk tilbake, og i en periode ble det ikke foretatt arbeid med reiring og pass av fuglen. I 1995 ble arbeidet med ærfuglen tatt opp igjen, med målsetting å gjenopprette været som egg- og dunvær. Dette har nå langt på vei lyktes. I dag er steinreirene restaurert, flere nye ebaner er satt opp og antallet hekkende fugl er relativt høyt.
Hysvær:
Hysværet, vest for Vega, består av mange øyer. 15 av dem har vært bebodd, med en familie på hver øy. De siste ble fraflyttet få år tilbake. Ærfuglhold har vært en viktig del av virksomheten på alle øyene, og flere av grunneierne i Hysværet har holdt tradisjonen med reiring og vern ved like opp til i dag. Øyene har imidlertid hatt store problemer med å beholde fuglene pga mink.
Lånan:
Lånan er det største egg- og dunværet i Vega - øyene. Alle grunneierne her har drevet med denne næringen i tillegg til fiske og enkelt jordbruk. Så mye egg- og dun har vært høstet fra reirene i været at dette i enkelte sesonger har hatt større økonomisk betydning enn lofotfisket. I dag driver flere grunneiere og brukere arbeidet videre.
Muddvær:
Det drives fremdeles aktivt dunværsdrift i været. Landskapet er preget av de mange e-husene, som fremdeles blir vedlikeholdt. Grunneierne bor her ute i sommerhalvåret og samarbeider om å ta vare på e-husene og ærfuglen. Bestanden av hekkende fugl har tatt seg opp i løpet av de siste årene på grunn av denne aktiviteten.
Kystverneplanen for Nordland slår bl. a. fast følgende om verneformål for Muddværet fuglefredningsområde: .. Ivareta et viktig hekkeområde for sjøfugl, og legge forholdene til rette slik at man her fortsatt kan beholde et aktivt egg- og dunvær… I forbindelse med egg- og dunværsdriften har det blitt utviklet et spesielt landskapselement, som også har kulturhistorisk interesse. .
Skjærvær:
Fiskeværet Skjærvær ble fredet av Riksantikvaren som et enestående kystkulturminne. Store deler av bebyggelsen med sjøhus og driftsbygninger er restaurert, i likhet med ærfuglhusene. I sin begrunnelse for fredningen trekker han fram ærfuglhusene som en sjelden og interessant kulturminnetype tilknyttet kystkulturen: "…..Sosial- og næringshistorisk representerer Skjærvær flere sider ved næringstilpasningen langs kysten, derav egg- og dunsanking, som er særegen for denne delen av norskekysten"
Arbeidet med reiring og verning blir fremdeles utført av grunneiere på øya. Grunneieren på Sørparten har i flere år samarbeidet med skolen på Vega om den praktiske delen av det pedagogiske prosjektet med øykultur og ærfuglrøkt.

Tiltak 2: I den reviderte kommuneplanen skal det settes av arealer med
retningslinjer som ivaretar interessene for ærfugldriften.

Tiltak 3: Etablere et fuglefredningsområde på Halmøyvær.

Tiltak 4: Forvaltningen av områdene vernet etter naturvernloven skal tilgodese dunværdriften så langt dette lar seg gjøre innenfor verneformålet.

Tiltak 5: Utarbeide egne retningslinjer knyttet til ærfugldrifta i kommuneplanens arealdel.

Delmål 3: Predatorer skal ikke være til hinder for å opprettholde og videreføre æfugldriften ute i øyene

Villmink: Etter de nye bestemmelsene i Viltloven er villminken jaktbar hele året. Etter mønster fra Island bør man oppmuntre til å bruke hunder for å ta villmink.

Etter forskriften1 skal felling av arter først og fremst skje innenfor ordinær jakttid. Vilkårene for skadefelling er at det har skjedd en skade av "vesentlig økonomisk betydning" på aktivt drevne egg- og dunvær. Før skadefelling skal en i rimelig utstrekning ha forsøkt andre tiltak for å avverge skade eller redusere predasjon.

Gråmåse, svartbak, skjære, kråke, ravn og villmink kan felles av eier / bruker / rettighetshaver uten særskilt tillatelse hele året når disse gjør skade av vesentlig økonomisk betydning på en eller flere verdier, bl a aktivt drevne egg- og dunvær. Skadefelling skal skje i en konkret skadesituasjon på selve skadestedet. Fellingen skal i størst mulig utstrekning ramme det eller de individene som gjør skaden. Dette gjelder både ved direkte felling med våpen og ved hjelp av fangsbur2 . Fangstbur er tillatt for villmink, ravn, kråke, skjære, svartbak, gråmåke og fiskemåke. Kommunen kan gi tillatelse til felling av måser, kråker, ravn og villmink ved andre skadetilfeller enn de som framgår av bestemmelsen. Et tiltak kan være fellefangst av kråke på Vega.

På artene gråmåke, fiskemåke, svartbak, skjære, kråke og ravn er det ordinær jakt. I fuglefredningsområdene og Lånan - Skjærvær naturreservat er det kun tillatt med skadefelling av fugleartene kråke og ravn. Eventuell skadefelling av disse artene skal være målrettet mot skadegjørende individ.

Skadefelling av artene oter, havørn og kongeørn blir gitt på grunnlag av en konkret vurdering i hvert enkelt skadetilfelle. Skadefellingen skal være rettet mot de individer som gjør skade. En slik vurdering må gjøres uavhengig av en forvaltningsplan. Skadefellingstilltaelse på kongeørn og oter kan gis av Fylkesmannen i Nordland, og for skadefelling av havørn er Direktoratet for naturforvaltning riktig myndighet.

Fakta som dokumenterer problemene med bl. a. predatorer bør fremskaffes. Næringen kan spille en aktiv rolle her gjennom å registrere det som skjer med reirene i dunværene i løpet av sesongen. Dette er gjennomført i en sesong i Halmøyvær. Andre skadeforebyggende tiltak kan være likeså viktige som skadefelllinger for eksempel ulike skremmetiltak og eventuelt dispensasjoner for sterilisering av egg.
(Jfr. registrerings - skjemaet utarbeidet av Lars Løfaldli fra Direktoratet for Naturforvaltning). (Vedlegg 11.2)

Det bør vurderes innføres særordninger for dunvær mht predatorbekjempelse.

Tiltak 1:
Innhente dokumentasjon om predatorproblemene i egg- og dunvær
Ansvar: Grunneierne / interessentene
Kostnad/finansiering: Dette er en del av arbeidet som utføres av fuglevokterne bl.a. gjennom registreringsskjemaene

Tiltak 2:
Bekjempe den innførte arten villmink som truer økosystemet på Vega generelt og ærfuglen spesielt. Opprettelse av særordninger for predatorbekjempelse
" Økonomisk støtte til fangsttiltak
" Innkjøp av hund for villminkbekjempelse.
" Generelle og spesielle fellingstillatelser på ulike predatorer.

Delmål 4: Oppmuntre grunneiere og andre interesserte til å videreføre ærfugldrift

Av de opprinnelig definerte 17 dunværene og de 12 som var i drift i 1986, er det nå kun drift i 6 vær. Tradisjonen med ærfugl som husdyr, egg- og dunvær i Vegaøyene er nå inne i en skjebnetid. For å sikre at denne driften fortsetter, må det iverksettes tiltak.

Det er viktig å etablere en status for dunnæringen. Dette gjøres blant annet med å verdsette arbeidet som utføres i værene. For å utføre det nødvendig arbeidet som skal til for å opprettholde driften med et egg- og dunvær, kreves det at utøverene av næringen har tilstrekkelig tid. Det innebærer tilstedeværelse i været under hele vernetiden (mai-juni), innsats med tørking av tang og reiring/reparasjon av reir/ebaner før denne tiden og sanking og bearbeiding av duna etter at fuglene har forlatt reirene. I tillegg kommer utgifter til transport og materialer.

Skal man få en kontinuitet i ivaretakinga av egg- og dunværene i Vega-øyene, må det sikres tilskuddsordninger.

Tiltak 1: Sikre utøverne en økonomisk kompensasjon for de utgifter som de
blir påført ved å opprettholde og videreføre ærfugldriften
Ansvar: Vega kommune, Nordland fylke og stat.
Finansiering: Offentlige midler

Fuglevokterne må få mulighet til økonomisk støtte for å kunne kombinere arbeidet i aktive egg- og dunvær i sesongen med annet arbeid / hovednæring / yrke utenom været.
Det må stilles til disposisjon spesielle statlige midler som sikrer framtidig drift av dunværene som kommer inn under kystvernplanen for Nordland: Flovær, Hysvær, Lånan, Muddvær og Skjærvær.
Arbeidet må gjøres i samarbeid mellom grunneierne/ rettighetshaverne, kommunen, fylkeskommunen (kulturvern) og fylkeskommunen (miljøvern og landbruk).
I Flovær, der grunneier/ rettighetshaver har hatt problemer med å
opprettholde ærfugldriften etter 1998/99, må Vega kommune og Fylkesmannen i samarbeid med denne finne fram til en løsning for å videreføre arbeidet med ærfugldrifta.
For områder der det fortsatt er ærfugldrift, men som ikke inngår i noen verneplan, vil kommunen og grunneiere/rettighetshavere ha et spesielt ansvar for at driften videreføres. Man bør her nytte de aktuelle statlige/ fylkeskommunale tilskuddsordningene som finnes.
Dersom det finnes lokale interessenter, bør disse oppfordres og stimuleres til å reetablering av ærfugldrift nedlagte vær. Hvilke vær som velges ut, vil først og fremst avhenge av de lokale interessentene.

Tiltak 2:
Veiledning om stimuleringsordninger.

Utøverene av næringen må få veiledning om ulike stimuleringsordninger i det kommunale, fylkeskommunale og statlige virkemiddelapparatet.

Tiltak 3:
Tilrettelegge for dugnader i egg- og dunvær der driften i dag står i fare for å falle ut eller i vær hvor driverne ønsker hjelp.

Delmål 5: E-huset skal videreutvikles som dokumentasjonssenter for ærfugldrift i Vega - øyene

Dokumentasjonsenteret for tradisjonen med ærfugl som husdyr, E-huset på Nes, bør ha et spesielt ansvar ikke bare for å utvikle et samarbeid mellom drivere/eiere i fugleværene. Det bør også være et "vindu mot verden" som formidler kunnskap om økologi og kystkultur. Et nettsted med hjemmeside bør opprettes for å styrke formidling og kontaktnett.

Tiltak 1:
1. E-huset skal utvikles med følgende hovedarbeidsområde:

" Samle inn dokumentasjon om ærfuglnæringen og om art/bestand.
" Drive infomasjonsvirksomhet om ærfugl-tradisjonen gjennom utstilling og arrangementer på E-huset og gjennom vandreutstillinger om temaer knyttet til ærfuglen.
" Samarbeide med utøverene av næringen, bl.a. ved å bidra til markedsføring av dunprodukter og videreføring av håndverkstradisjonen
" Samarbeide med grunnskolen i Vega om pedagogiske opplegg

Ansvar: Daglig leder for E-huset

2. Økonomi

Arbeidet med opprettelsen av E-huset og driften av det har til nå stort sett vært utført gjennom dugnadsinnsats. Skal E-huset kunne gjennomføre de oppgaver som her er nevnt, bør det sikres driftsmidler til institusjonen og lønn til daglig leder.

Tiltak 1 : Konsolidere drift og vedlikehold av E-huset.
Ansvar: Helgeland Museum, egen stiftelse.

Delmål 6: Tangskjæring skal ikke svekke ærfuglens oppvekstforhold

Det er viktig å få kartlagt de negative konsekvensene tangskjæringen medfører for ærfuglens oppvekstforhold. I utgangspunktet bør det ikke være tillatt å skjære tang i områdene rundt de prioriterte dunværene.

Tiltak 1: Kartlegge tangskjæringens innvirkning på ærfuglens
oppvekstforhold
Ansvar: NINA

Tiltak 2: Utarbeide skjøtselsplaner for høsting av tang i Vega - øyene
der forholdene mellom dunværdriften og tangnæringa blir avklart. Nødvendige juridiske hjelpemidler skal vurderes.
Ansvar: Fiskeridirektoratet

Delmål 7: Jakt og ferdsel må ikke forstyrre næringen

I vernetida bør det i områdene rundt de prioriterte dunværene ikke gis anledning til aktiviteter som forstyrrer ærfuglene. Fiskeridirektoratet gir tillatelse til jakt på sel. I forbindelse med tildeling av kvoter på seljakt, bør direktoratet orientering seljegerne om hvilke områder en ikke bør jakte i av hensyn til ærfugl, egg og dun.

Tiltak 1: Etablere et samarbeidsforum mellom reiselivet, selinteressene,
ærfuglrøkterne og ornitologer.

Delmål 8: Det bør planlegges en strategi for å sikre rekruttering til ærfuglnæringen

Mange av utøverne av næringen er eldre mennesker. Det bør derfor lages en strategi for rekruttering. I fuglevær som i dag har problemer fordi eierene er gamle eller har dårlig helse, bør det settes inn ressurser i form av praktisk hjelp. Dette kan f. eks gjøres ved arrangering av dugnad, ved støtte fra organisasjoner eller ved at kommunen setter inn folk.

10. KONKLUSJON

Forslaget til forvaltningsplan gir en statusbeskrivelse av ærfuglnæringen i Vega- øyene og foreslår en rekke tiltak for bevaring av tradisjonen med ærfugl som husdyr.
For at man skal kunne komme videre i arbeidet med å sikre næringen, bør man i tillegg til disse tiltakene, gå videre med bl.a.:

At berørte parter møtes for å sette opp årlige handlingsplaner for prioriterte enkelt - og fellestiltak for å videreføre tradisjonen med egg- og dunvær i Vega- øyene.