vegaøyan verdensarv
Øyhistorien
Da de første menneskene kom ut til Vega i sine skinnbåter for 10 000 – 11 000 år siden, stakk bare tre bratte fjelltopper opp fra havet
Her, langt ute i havet, etablerte de fangststasjoner rundt på de bratte øyene og med Åsgarden lengst mot vest som hovedbosetting. Havnivået lå da 80-85 meter høyere enn i dag. Vega var et av de første isfrie områdene på kysten og her var det rikelig med fisk og vilt.
Da isen smeltet etter siste istid for
13 000 år siden, minket trykket fra iskappen. Langsomt begynte landet å heve seg.
Den eldste bosettingen var et fangst- og samlersamfunn. Gradvis utviklet det seg til et samfunn der husdyrhold og jordbruk også ble viktig.
Havlandet dannes
For 3 000 – 5 000 år siden vokste et helt arkipelag med øyer, holmer og skjær langsomt opp fra havet på den grunne strandflaten. Da de lave øyene ble tatt i bruk for rundt 1500 år siden, var det først som fangststasjoner for fiske, jakt og sanking. Flere så etterhvert mulighet for bosetting på den store strandflaten. Folk slo seg ned på øyene fordi næringsgrunnlaget var sikrere der enn inne i landet hvor avlingene ofte var utsatt for uår. Det var først og fremst fisken som ga mat og inntekt. Den skrinne jorda ga fôr til et par kyr og noen sauer. De jaktet også på sel og sjøfugl. Den ville ærfuglen ga dyrebar, myk ederdun.
Tilflytting
Øyherrene har skiftet gjennom tidene: Rundt 1000-tallet hadde vikinghøvdinger kontroll over øyene. Senere ble kirke- og statsmakt eiere av jordområdene på Helgeland. Den katolske kirka var den største jordeieren fram til reformasjonen i 1537. Etter reformasjonen konfiskerte staten det meste av eiendommene. For å betale krigsgjeld måtte Fredrik III pantsette store jordeiendommer i Norge. Dermed fikk Joachim Irgens utlagt alt krongodset i Nordland. Lorentz M. Angell tok over store deler av Helgeland etter han. Rundt 1700 er det knapt én selveier i øyene, de var leilendinger og husmenn alle sammen. Leilendingene leide vanligvis jorden og hadde inntekten av den. Husmennene hadde også arbeidsplikt. Jordleien ble ofte betalt med råvarer som egg og dun. Rundt 1860 kom storsilda inn til Helgelandskysten og skapte arbeid og optimisme. Etter 15 års tid forsvant den fra området. Da husmannsvesenet opphørte i 1928, fikk flere øyværinger anledning til å kjøpe plassene sine. Vega kommune er på sin høyde rundt 1900 når det gjelder folketall og aktivitet i fiskeri.
Fraflytting
Over 80 av øyene har vært bebodd, noen så langt tilbake som fra 1400-1500-tallet. Etter krigen gikk bosettingsmønsteret mot en endring da regjeringen mente at de tre nordligste fylkene ikke bidrog nok i forhold til brutto nasjonalprodukt. Levemåten til folket ute på øyene ble sett på som bakstreversk og lite lønnsom for statskassen. For første gang ville staten føre en distriktspolitikk kun rettet mot Nord-Norge. Den gikk ut på å bygge ut industrien og samle befolkningen. Staten bidrog med fraflyttingstilskudd til de som bodde på øyer klassifisert som utvær, og litt etter litt ble de fleste øyene avfolket.
Statens distriktspolitikk endret seg i takt med revolusjonen innen fiskeriene og den generelle moderniseringen av samfunnet. Båten ble modernisert og folk var ikke lenger så avhengig av å bo nært fiskefeltene. Skolepolitikken ble også endret, noe som førte til at det ble vanskeligere å holde skolene i utkantsstrøkene i drift.
Skolene i Hysvær og Skogsholmen ble lagt ned, båt- og postruter ble innstilt og folk ble tilbudt fraflyttingsstøtte for å flytte fra øyene. Samtidig ble det gjennomført strukturelle endringer i jordbruk og fiske. I dag er det bare fastboende på hovedøya Vega og på de mindre øyene Ylvingen og Omnøy.
Ny aktivitet
I løpet av de siste årene har det skjedd mye positivt i de gamle øyværene på grunn av de nye mulighetene verdensarvstatusen har gitt Vegaøyan. Øyene har fått en høythengende internasjonal status, noe som har ført til økt stolthet og oppmerksomhet. Økonomiske tilskuddsordninger til ærfugldrift, skjøtsel av kulturlandskapet og restaurering av bygninger er kommet på plass. Hus settes i stand, og i dunværene drar grunneiere ut til øyene i mai – juni for å opprettholde den gamle tradisjonen med ærfuglen som husdyr.
Antall fuglevoktere er tredoblet fra seks-syv noen år tilbake til 18 i 2016. Andre driver næringsvirksomhet gjennom fiske og turisme i området. Fra øyværinger, lokale og sentrale myndigheter jobbes det aktivt for å bevare og videreutvikle kulturlandskap, liv og virke i havlandet.
Kilde
Vegaøyan verdensarv. Kulturhistorisk reisebok av Inga E. Næss og Rita Johansen.
