BUKKØY OG OLDERØY

Matrikkelene av 1886 og 1907 har ført opp Bukkøy og Olderøy under samme gårdsnummer med to bruk på Bukkøy og tre i Olderøy. Brukene på begge gårdene hadde sommerfjøs på Risøya, Mellomøya og Vesterøya. På Bukkøy var det opprinnelig én gård, denne ble delt mellom to brødre i 1886. Slåtterøy var husmannsplass under Bukkøy/Olderøy og har antagelig hatt bosetting fra 1890 og fram til 1955-56. Dette var den siste husmannsplassen som ble frikjøpt i dette øyområdet. I dag står det ingen bygninger igjen på øya. På Skjæret bodde også en husmannsfamilie noen år før Olderøy ble delt i tre bruk i 1883.

Olderøy var hovedøya av de to. Den er nevnt i 1567 og ble da kalt Olderøenn. I 1647 ble del kalt Aalderøe. Kongen eide øya frem til den ble Irgens-gods på 1700-tallet. Da var det to oppsittere på øya. I 1885 var det tre naboer på øya og 35 innbyggere. Folketallet holdt seg stabilt frem til etterkrigstiden. Olderøy ble fraflyttet i 1955 da de siste beboerne flyttet over til Bukkøy. I dag er det bare bebyggelse på Bukkøy. TTS startet ordinært anløp av Bukkøy på 1950-tallet. I 1952 begynte eierne å kjøpe tørrtang. Båter kom til øya og hentet den. Rusefiske og skjelltaking har vært viktige binæringer for folket her. Bukkøy ble fraflyttet i 1974. Våningshus og uthus står fremdeles på begge gårdene.

BURØY

Burøy ligger rett utenfor Nes på Vega. Det har vært gammel bosetting på Burøya. Eiendommen er registrert i jordebok fra 1567. I 1637 bodde en leilending der. Folketellingen i 1865 registrerte 23 innbyggere på øya, 12 storfe, 20 sauer og to griser. Her var det tre gårder, Sørgården, Nordhaugen og Salthåjen med fire våningshus. Den fjerde familien bodde rundt 1900 på innerdelen av Burøya, kalt Øya. På den tiden var også Durmålsholmen bebodd, kalt Boldholmen i folketellingen. Burøya er ei gressrik øy, som gav fôr til åtte kyr og flere sauer. Oppsitterne hadde felles hamning (beite) på øyene. De drev fiske fra hver sine båter og leverte fiske på Nes eller Kirkøy på Vega. De siste som bodde på Sørgården og Nordhaugen flyttet inn til Vega i 1969. I dag står det bare hus igjen på Sørgården.

ENGELSØY

Engelsøy ligger rett utenfor Vega. Nærmeste tettsted er Hongset og Vegstein. Øya nevnes tidlig i kildene. Det var en del av den dansknorske kongens jordegods på Hegeland i 1650. Opprinnelig var det to gårder på øya, Sørgården og Nordgården. Folketellingen i 1769 regner opp to husstander med til sammen ni personer på Engelsøy. I 1865 var det 14 beboere på øya, 11 storfe, 20 sauer og to griser. På Nordgården har to bolighus vært bebodd av to generasjoner. Sørgården ble etter hvert delt inn i tre gårder. I 1949 flyttet familien på Nordgården med fire generasjoner inn til Vega. Gården ble overtatt av en barnerik familie fra Sandvær i 1950. Da var det fem familier igjen. I dag består bebyggelsen bare av en hytte som er satt opp på Nordgården.

Som på de andre øyene drev folket på Engelsøy med fiske og jordbruk. 15 øyer hørte inn under grunneierne på Engelsøy, de ble eid i fellesskap og brukt til beite om sommeren. En av dem, Jonsøya, er større i areal enn Engelsøy.

Skolen lå på Hongset inne på Vega. Selv om det er kort avstand inn dit, kunne ungene ikke bo hjemme når de gikk på skolen. De nærmeste butikkene lå på Hongset og på Vegstein.

FLÆSEN

Flæsen eller Flæsa ligger lengst nord i Vega kommune, fem kvartmil vest for Sandvær og består av flere holmer og små øyer som ligger i en klynge. Navnet kommer fra fles, som betyr flatt skjær. Ingen av de opprinnelige husene står nå igjen på øya. Kort vei til rike fiskegrunner gjorde at folk slo seg ned her ute på denne nakne holmen. Øya har også en god havn som ga ly for bådene i all slags vær. Det foregikk et godt kveitefiske her før siste verdenskrig, mange båter søkte derfor ut til øya. Dun og egg ga en viktig biinntekt.

Været ble brukt som fiskevær på 1700-tallet. Antagelig slo de første beboerne seg ned her i 1794. Flæsen var husmannsplass under Lånan, som var leilendingsbruk under Tjøtta. Leien ble betalt i form av penger, dun og egg – eller med arbeidsplikt hos leilendingen på Lånan. Folketellingen i 1865 nevner én husstand i været, de hadde to kyr, fire sauer og en gris og satte to tønner poteter dette året. Det var ikke vann på Flæsen. Regnvann til dyra ble samlet i berggroper og myrhull. I stormvær ble disse fylt med sjøvann. Drikkevann måtte de hente inne på Alstenøya, men gode fiskemuligheter og dunpenger gjorde at folket i Flæsen levde godt etter datidens målestokk.

Det gamle våningshuset lå på den høyeste pynten, tre meter over flomålet og lengst vekk fra havet. Huset var ganske stort, med stor stue i hver ende og syv loftsrom med rikelig plass for losjerende fiskere. 30 mann kunne ligge på flatseng her oppe. I hekkesesongen ble utrorstiden til fiskerne tilpasset ærfuglen slik at den ikke skulle bli forstyrret.

Inde og Ytre Flæsen har alltid vært viktige egg- og dunvær. Folket her ute høstet dun fra opptil 700-800 ærfugl. 100 hekket under stua, og den store ebanen ble bygd slik at den fungerte både osm e-hus og sjøhus. Sjøfuglegg var også en viktig inntektskilde. De ble oppbevart i sagflis på en kjølig plass inntil de kunne selges.

Den siste familien bodde i Flæsen til 1942. Da ble våningshuset revet og flyttet til Sandnessjøen. En liten hytte ble satt opp av restene.

Bildene under viser hvordan det ser ut i Flæsen i dag. Bildene er tatt av Seløy Kystferie.

HALMØYVÆR

Halmøyvær ligger sørvest for Vega og består av 96 øyer og holmer. Slikbraken og Fuglværet er deler av været, som ligger i et svært urent farvann. Været er vanskelig tilgjengelig og anbefales ikke besøkt uten kjentmann. Så vidt vi vet har bare Halmøy i Halmøyvær vært bebeodd. Antagelig het øya Holmøy tidligere, et navn den fikk på grunn av alle holmene rundt den. Det er funnet tufter både på Langøya og på Islandsøya, men ingen av disse er registrert eller tidfestet. Været nevnes første gang i skriftlige kilder i 1614. I 1865 bodde det ifølge folketellina 11 personer der.

På denne tiden ble det ført opp én stor og flere mindre buer som ble leid ut til fiskere og kobbeskyttere. Halmøy var fredet kobbeveide og hadde en stor bestand av havert og steinkobbe. På flere av øyene var det bygd opp steinmurer som selskytterne jaktet fra. Under siste verdenskrig bodde fire familier i Halmøyværet. De siste beboerne flyttet fra Halmøy i 1948.

Halmøyfolket hadde gode inntekter av egg og dun. Rundt første verdenskrig lå omlag 1500 ærfugl på reir i været. Da folk flyttet, fikk minken herje fritt, og bestanden ble kraftig redusert. Etter krigen var tallet nede i 400 ærfugl. Maskinell tangskjæring ødela også oppvekstmiljøet til fuglene. I 1995 startet Aud Halmøy opp ærfuglvokting på Halmøy igjen.

KVALHOLMEN

I skattematrikkelen for 1637 står det: “Qualholm, beboer Trond – skyld 1 pd – Kongen bygger”. Navnet henspeiler enten på formen øya har, eller at det en gang har strandet en hval her. Øya hadde tre husstander med til sammen 22 beboere i 1865. Siste innbygger fra Emelius Knoph Mathisen (1892-1971). Du kan se klipp av Emelius i Kvalholmen på nrk.no da han var gjest i programmet “Lørdagskveld med Erik Bye” i 1971.

LISØY

Lisøy er en lang, flat øy med dårlig havneforhold. Det var nesten umulig å legge til i dårlig vær. Opptil fem naboer har bodd her. I lensregnskapene fra 1567 blir navnet skrevet Liisøenn, i 1647 nevnes Lysøen med beboer Peder som skatter med “1 wog fisk – 33 ort”. PÅ 1700-tallet hadde øya to naboer. Folketellingene i 1801 og 1865 registrerte om lag 20 mennesker, i 1900 er antallet økt til 29. Matrikkelen i 1886 registrerte to bruk på øya, disse ble oppdelt og i 1907 er det fire. To husmannsplasser lå under Lisøy: Lamholmen (bebodd fra 1870-tallet til rundt 1915) og Elsbuøy som antagelig ble bebodd rundt 1830.

Folket som bodde på Lisøy ble hardt rammet av ulykker og forlis. I 1849 gikk fem båter med 200 mann fra Tjøtta og Vevelstad ned under Lofotfisket. En av dem kom fra Lisø. Julaften 1853 forliste to husfedre på vei hjem fra julehandel i Skålvær. De ble aldri funnet. Under siste verdenskrig druknet to brødre. Etter en brann høsten 1950, begynte folk å flytte fra Lisøy. De siste flyttet på slutten av 1970-tallet. I dag står to hus og et par hytter på øya.

NAUTØYA

Ifølge skriftlige kilder bosatte de første seg på Nautøya på 1600-tallet, og etterkommerne deres bodde der til i 1928. Nautøygården var leilendingsbruk under Tjøtta-godset. Under den igjen lå husmannsplassene Store– og Lille Emårsøy og Sevaldøya. Senere ble det husmannsplasser også på Rognan og Stakkøtya.

Gården var relativt stor, jordbrukstellinga i 1885 registrerte 11 kyr, 22 sauer, to griser og utsæd på 4 tønner korn og 15 tønner poteter. I 1966 flyttet den siste beboeren fra Nautøy.

ROGNAN

Rognan er ei lav øy med store steiner isen en gang har lagt igjen der. Øya ble ny husmannsplass under Nautøya i 1872. Det første paret som bodde på øya omkom på vei fra Kilvær og frøs ihjel på “Hans Anderso-skjæret” nord for Rognan. En ny familie flyttet dit, og i 1881 ble Nordhaugen og Sørhaugen skilt ut som egne bruk. Inderhaugen var en tredje part.

I 1947 ble øya fraflyttet. Jorda brukes fremdeles til sauebeite. Skjelldunger, rester av grunnmurer og ei grøft forteller at det en gang har bodd flere familier på øya.

SEVALDØYA

Ingen vet hvem Sevald var, han som gav navn til øya. Jorda er skrinn og egner seg dårlig for jordbruk. Antagelig kom den første familien hit rundt 1850 og øya var bebodd i hundre år. I 1949 flyttet beboerne til Lisøy, husene ble revet og satt opp der. I dag er det bare tufter igjen på Sevaldøya.

STAKKØYA OG MAGNETHOLMEN

Stakkøya ble antagelig bebodd i 1873 og var også husmannsplass under Nautøy. En eneste familie bodde på øya, og kjøpte den i 1916 for 400 kroner. De drev med jordbruk og fiske, i tillegg var mannen i huset en dyktig skomaker for øybefolkningen. Den siste beboeren flyttet fra øya i 1966.

Først i 1918 ble Magnetholmen bosatt. Det nye gårdsbruket ble kalt “Nyheim”. Til bruket hørte øyene Ravallen, Oterholmen og Flatøya. Tolv unger vokste opp i denne stua. De siste beboerne flyttet fra Magnetholmen i 1966.

SØRVÆR

Sørvær ligger nord for Vega, på grensen til nabokommunen Herøy. Navnet skal været ha fått fordi noen av øyene ble brukt til beite av gårdbrukere i Sandvær, Herøy kommune. Sørvær ligger sør for Sandvær. Når de skulle dit, sa de at de skulle “sør i været”.

I 1865 bodde 23 mennesker i Sørvær. De hadde 9 kyr, 23 sauer og en gris. Om våren sådde de en tønne bygg og satte åtte tønner med poteter. I 1900 var folketallet økt til 42 personer. Mens det var omgangsskole i øynene, delte Lånan og Sørvær på læreren, som pendlet mellom de to værene og underviste i perioder på to eller tre uker.

Bosettingen i Sørværet opphørte på 1960-tallet. I løpet av de siste årene er det ført opp en hytte på øya. De øvrige husene blir brukt om sommeren.

VIL DU VITE MER?

Ved å følge denne linken kommer du til en side med videre anbefalt lesning.

KILDE

“Vegaøyan verdensarv. Kulturhistorisk reisebok.” av Inga E. Næss og Rita Johansen.