Forandringenes tid

Da avfolkingen av øyene startet etter krigen, gikk ærfuglbestanden tilbake. På 1980- og 1990-tallet herjet mink i de fleste av de gamle dunværene og bare et fåtall ærfugl lå i husene og reirene som øyværingene bygde til dem. Etter verdensarvstatusen har tradisjonen blitt tatt opp på stadig flere øyer. I 2016 hekket 1273 fugler i syv av de gamle dunværene og det ble laget rundt 3200 reir. 18 fuglevoktere er i arbeid med å ta vare på tradisjonen, mot seks-syv personer da arbeidet med verdensarvstatusen startet opp i 2000.

ÆRfuglsesongen

Fuglevokterne er ute på øyene fra april til juli. I april tar de opp tang som blir lagt på bergene til tørk. Tangen brukes i reirene som bygges av trematerialer, stein og annen material som er tilgjengelig. Gammel tang og jord tas ut før ny, tørket tang lages til reir. Hensikten med å lage reir til ærfuglen er å lage et attraktivt og tørt ly. Det beskytter fuglen og samtidig holdes duna ren og tørr. Hvis duna er full av gress og mose, blir den mer tidkrevende å rense.

Når ea har funnet et passende reir, gjør hun det klart mens maken holder henne med selskap. Fra mai til juni legges eggene. Da forlater hannene hekkeplassene, samler seg i flokker og drar ut på skjærene for å myte (skifte fjær). I september er de tilbake.

Ea skyver duna fra brystet og legger den under og rundt eggene for å skjule og varme dem når hun forlater reiret for å drikke eller vaske seg. Når ungene er ute av reiret, blir de varmet et par døgn i reiret slik at dundrakten er tørr. Så begynner den farefulle vandringen mot havet. Svartbaken jakter på ungene, og farlige situasjoner oppstår hvis ungene kommer for lang unna moren, eller at det er dårlig vær slik at de ikke hører advarende signaler. Resten av sommeren svømmer ungene sammen med moren. Hun får ofte god hjelp til å se etter ungene fra enslige ærfuglhunner.

Ederdun i verdensklasse

Ikke noe dynefyll er så lett og gir fra seg så mye varme som ederdun. I motsetning til dun fra and og gås, har ederduna små mothaker som gjør at den holdes sammen. Dette gir den en isolasjonsevne i særklasse. Totalt produseres det på verdensbasis 2 000 kg ferdig renset dun per år. Mesteparten av duna blir maskinresnet, men ennå driver folk i dunværene på Helgeland med det tidkrevende arbeidet å håndrense duna. Tørking og grovrensingen av duna må gjøres med en gang, ellers blir den ødelagt.

Mesteparten av arbeidet blir gjort på øyene om sommeren, helst på vindstille dager. Rensing av ett kilo dun tar gjerne et par uker. Duna tørkes, ristes, grovrenses og finrenses. Finrensingen skjer ved å harpe på en dunharpe, en ramme trædd med tråder av fiskesnøre eller nylontråd. En trepinne, harpstikke, føres fram og tilbake over strengene. Når de vibrerer, setter den rene duna seg fast på strengene og skitt og fjær faller ned.

ÆRfuglarkitektur

Et spesielt trekk ved bygningsmassen i verdensarvområdet er de mange e-husene og e-banene (ærfuglhus). Fuglevokterne, Stiftelsen Vegaøyan Verdensarv og Nordland Ærfugllag har samarbeidet om å få istandsatt og bygd flere e-hus. Også Vega skole, Helgeland Museum og Vegaøyans Venner hjelper fuglevokterne med å reparere og bygge ehus. Per 2016 finnes det i overkant av 3200 ehus i Vegaøyan, en økning på 30 prosent i løpet av de siste sju-åtte årene.

Blant 6.500 øyer i Vegaøyan Verdensarvområde har grunneierne i mer enn 1000 år bygget hus og reir til ærfuglene – og passet dem gjennom hekkesesongen. På det meste har hver fuglevokter i Vegaøyan hatt mer enn 1.000 fugl på reir i ærfuglhusene som lokalt kalles e-hus eller e-bane. E-hus er betegnelsen på “eneboliger, mens e-baner er ærfuglhus der det er plass for flere reir (bildet).

Ærfuglhusene har variert i utforming, størrelse og materialbruk, men har i sin mangeslunkne form vært en viktig del av kulturlandskapet. Bestanden av hekkende ærfugl i de gamle dunværene er i dag bare en 1/10 del av hva den var, antall hus er begrenset, og tradisjonen er derfor svært sårbar og utsatt. Stiftelsen Vegaøyan Verdensarv tok derfor i 2007 initiativ til et eget prosjekt for å få opp antall ehus og ebaner i Vegaøyan. Arbeidet har skjedd i samarbeid med fuglevokterne, mens Nordland Ærfugllag har gjennomført kurs der bl.a. laging av reir og bygging av ebaner har stått på programmet. Sommeren 2020 var det i overkant av 3000 ærfuglreir i ehus og ebaner i Vegaøyan, en økning på mer enn 30 prosent siden 2007.

I dag er det 20 fuglevoktere med rekrutter som tar vare på duntradisjonen i åtte av de 17 værene (øygrupper) som tidligere var fredlyst som dunvær. De drar ut på øyene i april for å dra opp tang til tørking. Tangen brukes til reirbygging. Fuglevokterne bygger så opp ærfuglhusene av stein eller tre som har blitt ødelagt av vinterstormene eller som trenger restaurering, graver ut den gamle tangen og lager nye reir i husene. Erfaringer om hvordan husene må bygges i forhold til vær, vind og fuglenens preferanser er handlingsbåren kunnskap som har vært videreført i generasjoner.

Det vil være avgjørende for Vegaøyans verdensarvstatus at ærfuglhusene i framtiden blir brukt som skjulesteder for den hekkende ærfuglen og at den handlingsbårne kunnskapen rundt ærfuglarkitekturen blir videreført. Det er også et viktig mål at antall hus og hekkende fugl øker fra år til år, slik at både kulturlandskap, tradisjon og bestand sikres. Gjennom økt antall fugl kan tradisjonen også gi inntekt og grunnlag for verdiskaping. Ederdunsdyner har vært – og er – en eksklusiv handelsvare.