vegaøyan verdensarv
Et åpent kulturlandskap
Vegaøyan er et åpent kulturlandskap med mer enn 6.500 øyer, holmer og skjær.
Fiskere og jegere har drevet med fiske og fangst i området i mer enn 10.000 år. Da de lave øyene rundt hovedøya Vega ble tatt i bruk for rundt 1500 år siden, var det først som utvær – fangststasjoner for fiske, jakt og sanking. Den store strandflaten med sitt rike dyre- og planteliv gav etter hvert unike muligheter for bosetting. Gjennom generasjoner har øyfolket vernet om øyene og formet dem til et enestående kulturlandskap.
Vegaøyan er ikke kjent for store momumenter eller byggverk. Øyrikets universelle verdi ligger i områdets overlevering av historie og kulturtradisjoner som er utviklet ved en værhard kyst med rike naturresurser.
I dag framstår øylandskapet som et levende vitnesbyrd om skjærgårdsfolkets liv og virke langs en ekstremt værhard kyst. Her finner vi fiskevær og havgårder, der bygninger og spor i landskapet forteller historien om menneskenes vilkår og virke. Naturen har formet menneskene, og menneskene har formet naturen i et unikt samspill.
På 60-, 70- og 80-tallet ble øyene fraflyttet. Hus, ærfuglarkitektur og kulturlandskap forfalt. Verdensarvstatusen har ført til at stadig flere hus har blitt satt i stand, ærfuglarkitekturen gjenreises og gammel kulturmark tas i bruk igjen. Bønder fra Vega og nabokommunene fører i dag et økende antall sau og storfe på beite i verdensarvområdet. I dag beites rundt 60 øyer i verdensarvområdet av storfe og småfe. Dette er i hovedsak øyene nord og vest for Vega. I flere av værene, som Skjærvær, Hysvær, Søla, Kilvær, Lånan, Rognan, Omnøy og Skogsholmen drives det også slått.
Gjengroing på grunn av manglende beite og slått er hovedutfordringen. Aktivitet må gjenskapes og opprettholdes for å sikre kulturlandskapet i øyen. Stiftelsen Vegaøyan Verdensarv, Vega kommune og Vega verneområdestyre bidrar med tilskudd til skjøtselsarbeidet. Rundt 1000 øyer er vegetasjonskartlagt og det er laget skjøtselsplaner for 10 – 12 øyer.