Bosetting

Det er gjort funn fra yngre steinalder i Søla. I nyere tid har det antagelig vært bosetting her før Svartedauden (1350). Hustomter ved Harphaugen, sør på øya, kan tyde på at den første gården lå her. Etter Svartedauden ble øya liggende øde til på 1500-tallet. Da ble en gård etablert  i den lune og frodige vika nordvest på øya. Her har Søla-familiene bodd i generasjoner. Før 1900 fantes to beboelseshus i Søla. Etter århundreskiftet bodde to familier i det store våningshuset, som fremdeles står der. Søla-ungene gikk på skole på Valla på Vega etter 1900. I 1970 flyttet de siste beboerne fra Søla. I dag blir øya brukt som feriested. Fjøset er revet, men våningshuset er restaurert og eierne har bygd fem hytter.

Næringsgrunnlag

Søla hadde ca 40 mål dyrket land og det var bra med beiteland på øya. Buskapen  har alltid vært større enn hva som var vanlig på de andre øyene. Gården hadde seks – åtte kyr og ungfe, hest, okse og gris. De holdt også høns, og solgte eggene på Vega. I tillegg dyrket de mye poteter, årlig produksjon var 200-300 kasser à 40 kilo, som ble solgt  på de andre øyene

Fisket foregikk rundt øya og i Lofoten i sesongene. Fiskere fra Vega losjerte i huset eller i ei rorbu som var satt opp av fiskere fra Viksås på Vega. I Sølasundet har det alltid vært godt sildefiske.

Øya er gammelt kobbeveide. Fremdeles kan vi se ringmurer på Søla og på Sulingen, steder der jegerne lå i skjul og speidet etter sel og oter. På hovedøya er det også steinmurer som ble brukt i forbindelse med ørnefangst.

Søla hadde en gang Europas nordligste villgeitstamme. På 1930-tallet var stammen oppe i 40 dyr. For å hindre innavl, importerte eierne bukker. Det ble jaktet på geitene, og kjøttet var et godt tilskudd til kosten. Stammen døde ut på 1960-70-tallet etter at myndighetene nektet eierne å sette ut nye bukker.

Verneverdier

Søla er endel av Hysvær/Søla landskapsvernområde. Verneområdet omfatter et stort øyområde som består av den store øygruppa Hysvær og Søla. Landskapsvernområdet er svært variert, Hysvær består av en rekke flate, gressbevokste øyer, mens Søla med sine 432 moh. står i sterk kontrast til dette. Også i forhold til berggrunn er det store variasjoner. Mens det i Hysvær er stort innslag av kalkglimmerskifer som gir en rik vegetasjon er det granitt og mye fattigere vegetasjon på Søla.

Hysvær og Søla er to av områdene i Vegaøyan der det har vært lengst kontinuitet i forhold til beite og slått, og det er fremdeles aktiv landbruksdrift i området. Dette har ført til at landskapet her er mindre preget av gjengroingsarter som eksempelvis mjødurt enn andre øygrupper. Det foregår ikke guidete båtturer til Søla, men grunneierne har kai på nordsiden der besøkende kan legge til. Frivillig kaieavgift, men besøkende oppfordres til å gi et bidrag til vedlikehold av kaia.

Vil du vite mer?

Ved å følge denne linken kommer du til en side med videre anbefalt lesning.

Kilde

“Vegaøyan verdensarv. Kulturhistorisk reisebok.” av Inga E. Næss og Rita Johansen.