vegaøyan verdensarv
Livet på Strandflaten
Vegaøyan ligger på den største sammenhengende strandflaten i Norge, som måler ca. 50 km fra fastlandet til egga.
Flaten ble gravd ut i berggrunnen i sonen mellom hav og land da isen trakk seg tilbake etter siste istid. Landskapet på strandflaten fikk flate belter av land og tilsvarende grunner under havets overflate. Skjærgårder med mange små øyer, holmer og skjær er vanlig på kyststrekninger med bred strandflate. Slikt landskap finnes kun langs den norske vestkysten, på Svalbard, Grønland og noen få andre steder i verden.
Strandflaten og sammenfallet av flere geologiske fenomen har lagt grunnlaget for at befolkningen gjennom uminnelige tider har funnet Vega som et godt sted å bo.
I sør ligger høye granittfjell som har gitt innbyggerne beskyttelse mot vinterstormene. I nord domineres berggrunnen av kalkrike bergarter som gir en rik jord for grøden når de forvitrer. I den nordlige delen av Vega finnes derfor den rikeste floraen. Sørlige deler av området består av gråfarget granitt som er 475 millioner år. Granittartene i den sørlige delen av øya er motstandsdyktig mot erosjon, og danner ofte sand, grus og ur.
Istiden og landhevingen
Nordvestre deler av Europa har hatt flere istider de siste 1,8 millioner år, en tidsperiode som kalles kvartærtiden. Siste istid hadde sin største utbredelse for ca. 20 000 år siden. Iskanten nådde da helt ut til eggakanten i Norskehavet. Utenfor Vega nådde den sannsynligvis nesten 600 km vest i havet. Nyere data viser at tykkelsen på iskappen varierte betydelig over landområdene.
De 800 meter høye fjellene på Vega viser tydelig frostforvitring med spir og smale egger. Dette er typisk for fjellkjeder som stakk opp av isen. Sannsynligvis ble Vega ble tidlig isfri, trolig allerede for 13 000 år siden. Men den flere hundre meter tykke isbreen tynget uansett landområdene ned. Da isen smeltet, minket trykket og landet begynte å heve seg. Da Vega var isfritt, stod havnivået 110 meter høyere enn i dag.
Som et resultat av landhevningen etter istiden har havet avsatt en rekke strandlinjer på Vega og Søla. Strandlinjene kan nesten leses som årringer i terrenget. Slike strandlinjer kan ses blant annet på sørsiden av Søla, under Trollvasstind-Vegtind og Floaksla på sørsiden av Vega (90 – 95 meter over dagens havnivå), ved Mohalsen ved Gullsvågfjellet og under Hestvikfjellet og Tårnet i Hestvika sørøst på Vega (92 – 96 m.o.h.).
Den kaledonske fjellkjeden
Den kaledonske fjellkjeden ble dannet for 400 millioner år siden. Da ble de to kontinentene Baltica (Skandinavia og Baltikum) og Laurentia (Nord-Amerika/Grønland) presset mot hverandre. Under kollisjonen ble noen av bergartene fra det nordamerikanske kontinentet skjøvet mot øst, og ble en del av det baltiske kontinentet. Disse bergartene dominerer deler av berggrunnen på Vega. Derfor kan en si at Vega geologisk sett er en liten del av Amerika!
Bergartene ble trukket 10-15 km ned i dypet under kollisjonen. Der er temperaturen flere hundre grader Celsius. De bløte bergartene i de nordlige delene av Vega ble deformerte og omdannet. Under den to-tre millioner år lange istiden ble de bløte bergartene slitt ned, mens de harde bergartene ble stående igjen som rygger i terrenget. I dag kan disse ryggene sees som små øyer ute i havet, som i retning og mønster viser foldningene i den kaledonske fjellkjeden.
De hardere bergartene sør på Vega smeltet ikke på samme vis. Derfor framstår noen bergarter der som fragmenter/biter, eller såkalte inklusjoner, ujevnt fordelt i granitten. Dette gjelder spesielt kvartsitt og kalkstein. Få steder i verden finnes inklusjoner i et slikt omfang. En student ved det tekniske universitet i Texas har derfor sin doktorgrad på inklusjonene på Vega.
Kilde
Vegaøyan verdensarv. Kulturhistorisk reisebok av Inga E. Næss og Rita Johansen.
