Langs fjellfoten på Vega finnes spor fra de aller første som bosatte seg på Vega. Denne delen av verdensarvområdet trekker linjene mer enn 10 000 år tilbake i tid. Da øya ble tatt i bruk av steinalderfolk, var dette et av de aller første isfrie områdene her i landet.

Vega ble antagelig senter for de marine fangstgruppene som holdt til på Helgelandskysten i tidlig steinalder. Bein fra torsk, hyse, sei, uer, brosme og sild, lange og kveite viser at de fiske mange fiskeslag. I tillegg sanket de skjell og strandsnegler, jaktet havert og kobbe. Sjøfugl var også en viktig ressurs. Mellom år 6500 og 3000 f.Kr. var middeltemperaturen slik at den lå 2-3 grader høyere enn i dag.

Eldst i norden

Steinalderfolket valgte sine boplasser på steder der havneforholdene var gode, og der de kunne finne ly mot uvær og vern mot fiender og inntrengere. Sentrale områder i tillegg til Åsgården, er Mohalsen og Middagskarsheia.

108 funnsteder fra steinalder er registrert på Vega, de fleste er boplasser. Likevel regner man med at dette kun utgjør en liten del av det som finnes på øya. De rike funnene gjør at arkeologene ser på området som kulturhistorisk svært viktig. De eldste funnene ligger 80-90 moh. Arkeologene fant fram til disse ved å følge kotene på kartet. Folk har flyttet nedover i terrenget etter hvert som strandlinjen endret seg.

Det var et tøft miljø. Båten var viktig, den var et hovedoppholdssted for de første familiene som kom til Vega. I 1974 ble de over ti tusen år gamle boplassene på Mohalsen oppdaget. Tuftene etter det eldste huset i Norden ligger antagelig på Mohalsen. Steinalderbefolkningen hadde etter alt å dømme hovedbasen sin i Åsgården ved Sundsvoll. Rundt hele øya er det avdekket fangststasjoner og boplasser, men disse stedene er ikke skiltet for publikum.